Da er det slutt på første uken her borte. Tenker det er på tide med en liten statusrapport.
Uansett hva man kan si om forventninger til konferansen, det endrete internasjonale klimaet og så videre, er det ikke akkurat mye optimisme eller entusiasme å spore her borte.
Blant NGO er det viktigste utviklingen at konvensjon som strategi brer om seg mer enn noen gang, og er blitt helt dominerende. Det som til en viss grad diskuteres er om man skal omtale det som en konvensjon, eller bruke alternative formuleringer som ”comprahensive ban”, ”legally binding framework of agreements” osv.
Dette er stort sett ikke uttrykk for motstridende syn på prosess, men er heller et forsøk på å gi en gammel idé en ny innpakning, og slik sett gjøre det litt lettere å få stater med på lasset som tidligere har vært skeptiske. Imidlertid er det noen (for eksempel Rebecca Johnson) som leker det med tanken om å kun kreve forbud mot bruk, noe vi også har vært inne på her hjemme.
Til tross for at konvensjon diskuteres høyt og lavt klarer ikke miljøet foreløpig å stå sammen med en klar stemme. Jeg tror dette skyldes at skuffende få land har nevnt konvensjon i sine åpningstaler, og at mange derfor allerede har kastet konferansen på dynga, og heller har begynnt å legge planer for tiden etter konferansen.
Diplomatene virker ikke særlig mer energiske. Selv om det i mange åpningstaler legges vekt på at det er essensielt å sikre et positivt utfall, virker det på meg som at resignasjonen er utbredt. Som vanlig listes det også opp mange viktige arbeidsområder, men ingen har foreløpig kommet med nye initiativ. Og selv om USA og flere har sagt at medlemslandene må forstå at den kalde krigen er over, og dermed slutte å kun stå mot hverandre i øst/sør mot vest blokker, ses det ikke noe tegn til dette. Det er veldig vanskelig å se at det skal oppstå en konstruktiv dynamikk her i løpet av de neste tre ukene!
På lunsjmøte om konvensjon i dag (sponset av Norge) var Jody Williams fra kampanjen mot landminer tilstede. Hun sa at hun møtte akkurat de samme motforestillingene i arbeidet mot landminer som vi gjør mot atomvåpen, nemlig at det tiden ikke er rett og det ikke lar seg gjøre. Hennes kommentar til dette var som følger:
”cannot be done = governments do not want to do it”
Til tross for at konvensjon diskuteres høyt og lavt klarer ikke miljøet foreløpig å stå sammen med en klar stemme. Jeg tror dette skyldes at skuffende få land har nevnt konvensjon i sine åpningstaler, og at mange derfor allerede har kastet konferansen på dynga, og heller har begynnt å legge planer for tiden etter konferansen.
Diplomatene virker ikke særlig mer energiske. Selv om det i mange åpningstaler legges vekt på at det er essensielt å sikre et positivt utfall, virker det på meg som at resignasjonen er utbredt. Som vanlig listes det også opp mange viktige arbeidsområder, men ingen har foreløpig kommet med nye initiativ. Og selv om USA og flere har sagt at medlemslandene må forstå at den kalde krigen er over, og dermed slutte å kun stå mot hverandre i øst/sør mot vest blokker, ses det ikke noe tegn til dette. Det er veldig vanskelig å se at det skal oppstå en konstruktiv dynamikk her i løpet av de neste tre ukene!
På lunsjmøte om konvensjon i dag (sponset av Norge) var Jody Williams fra kampanjen mot landminer tilstede. Hun sa at hun møtte akkurat de samme motforestillingene i arbeidet mot landminer som vi gjør mot atomvåpen, nemlig at det tiden ikke er rett og det ikke lar seg gjøre. Hennes kommentar til dette var som følger:
”cannot be done = governments do not want to do it”
Hensynet til strategi er en unnskyldning for å slippe å gjøre noe. Altså må vi bli mer hensynsløse i våre krav, samtidig som vi må bli mer kravstore.
Kirsten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar