ICAN lunsjseminar

Jeg innser at jeg bygget opp litt spenning rundt lunsjseminaret ICANs lunsjseminar i går uten å følge det ordentlig opp.

Ordstyrer for møtet var Rebecca Johnson fra Acronym Institute, og i panelet satt Tim Wright fra ICAN, Douglas Roche fra bl.a. MPI, Gunnar Westberg fra IPPNW og Jody Williams fra kampanjen for å forby landminer. Fra norsk hold var Steffen Kongstad og Hilde Skorpen tilstede. Som så mange ganger før påpekte de at det ikke lå noen symbolikk i at de sponset dette seminaret, alle lunsjmøter må nemlig ha sponsing fra et land for å få booket et rom. Men så godtroende er vi da ikke!?

Nå skulle jeg gjerne sagt at det kom frem mange nye forslag på møtet, men det gjorde det ikke. Det eneste nye (som jeg for så vidt har hørt henne snakke om tidligere på konferansen) er at Rebecca snakket om en ny måte å få forbud mot bruk av atomvåpen. Hennes forslag er at alle skulle starte med å få sine byer til å erklære at atomvåpen ikke skulle brukers på egne vegne og at det derfra skulle vokse nedenifra og opp. Imidlertid har jo vi sett hvordan lokalpolitikere er skeptiske til å ta i utenrikspolitikk, så jeg synes det høres litt strevsomt ut. Men om dette kan kombineres med vår strategi slik at det jobbes både top-down og bottom-up på samme tid, da kan ting ta form!

Det mest positive som skjer i NGO miljøet synes jeg er det virker som om flere begynner å tenke som oss at dette handler mer om å finn den riktige nøkkelen, heller enn en masse lange kamper, der CTBT og FMCT er i èn ende og konvensjon i den andre. Jeg tror folk som Jody Williams er nøkkelpersoner i denne sammenhengen. Når hun sier "cannot be done = do not want to do it" har det mye tyngde, ettersom de faktisk fikk gjort det!

Hvordan kan vi bruke dette til å legge press på det norske apparatet? I og med den sentrale rollen Norge spilte i landmine og klasevåpen kampanjene vil det være vanskelig for Jens & Jonas å komme med de samme unnskyldningene til de samme personene én gang til. Altså må vi få de gamle heltene på banen!

Kirsten