START/STOPP

Eg ser det at det kanskje er noedvendig aa nyansere newSTART-avtalen littegrann meir. Det er eit definitivt problem, og eit ganske stort eit ogsaa, at newSTART ikkje representerer nokon reell nedrustning per se. Men ein maa ogsaa ta med i betraktningen at den tidlegare nemnde PR-verdien i newSTART kanskje ikkje er saa marginal som ein skulle tru etter forrige innlegg. Den representerer jo trass alt eit initiativ.

Problemet her borte er jo fundamentalt sett at det er ein stor mangel paa initiativ fraa atomvaapenstatane til aa "ta det foerste steget" mot nedrustning slik dei faktisk har forplikta seg til aa gjere gjennom NPT-avtalen. I dette ligg ogsaa problemet med at NPT de facto fritek atomvaapenstatar fraa inspeksjonar fraa vaapeninspektoerar og verifikasjonsprosedyrar, altsaa er det ein mangel paa universalitet i avtalen.

Storbritannia og Norge hadde i gaar ein svaert interessant felles presentasjon der dei tok for seg eit samarbeid som gjekk over tre aar der maalsetninga var aa belyse korleis ein ikkje-atomvaapenstat kunne drive inspeksjonar og verifisering av nedrustning hjaa ein atomvaapenstat. Dette er svaert nyttig forskning fordi det belyser korleis eit universelt verifikasjonsregime praktisk kan gjennomfoerast. Det maa understrekast at dette prosjektet vart gjennomfoert gjennom ei simulering av eit slikt scenario. Saa sjoelv om Storbritannia gjennom aa vere med paa eit slikt initiativ klart viser seg som den snillaste gutten i atom-klassen, er det fortsatt langt igjen til norske vaapeninspektoerar faktisk kan sleppe inn paa britiske anlegg. Meir om initativet kan lesast paa http://www.norway-un.org/News/Events/UK-Norway-Iniatitive-Research-into-the-Verification-of-nuclear-warhead-dismantlement/

Elllers er det eit visst problem her at det er lite unge NGO-representantar tilbake. Eg trur det er viktig med ein del nye initiativ i fredbevegelsen for aa ta arbeidet videre, spesielt med det positive politiske klimaet som raadar no. Det hadde difor vore svaert bra aa hatt representantar her ogsaa i den vidare prosessen, spesielt i neste veke ettersom forhandlingane forventast aa intensiverast daa. Eg veit at Wenjing Tao fraa Svenska Lakare Mot Karnvaapen (SLMK) skal vere her under den siste veka av revisjonskonferansen. Vi faar stole paa ho til aa levere litt meir in-depth analysis daa.

Fram og tilbake er allikevel litt framover?

Norge sin uttalelse her borte har blitt lagt merke til. Mange andre statar har tidleagre sagt at dei vil jobbe mot ein konvensjon dersom nok land er villige til aa stoette eit slikt initiativ. Initiativet er no kome, og gjev konferansen noko meir momentum mot at noko faktisk skal bli gjort. Spoerssmaalet no er om ein kan faa med seg tilstrekkeleg med andre statar til at det let seg gjere aa faa eit brukbart sluttdokument.

Ellers har det vore ein felles konferanse for NGOar i regi av det amerikanske og russiske utenriksdepartementet der dei redegjorde for den nye start-avtalen. Dette moetet vart gjennomfoert i stor gemyttelegheit og med tilsynelatande god vilje mellom dei to landa.

MEN: det som ikkje snakkast saa mykje om er at newSTART-avtalen har tellereglar som gjer denne lite progressiv paa spoersmaalet om ein faktisk vaapenreduksjon. Grunnen til dette er at START regulerer det som baerer stridshodet fram til maalet heller enn stridshodet i seg sjoelv. Eit eksempel: Tenk deg ein amerikansk base der du har lagra 100 atomstridshoder. Paa denne basen er det stasjonert 100 bombefly. Start vert ratifisert. 98 av bombeflya vert dekommisjonert. Etter dette gaar atomvaapentalet paa denne basen ikkje ned til 0, slik ein skulle tru, men fraa 100 til 100 - 2 = 98 atomstridshoder! Vaar eigen utanriksminister har hylla START som eit stort steg paa vegen mot atomnedrustning. Dette er eg ikkje einig i. newSTART-avtalen er heller eit status quo-dokument for PR-messige formaal.

Eksempelet over illustrerer godt at det er svaert noevendig aa faa paa plass ein avtale som gjev det sivile samfunn innsyn i kvar fissilt materiale er til eikvar tid. FMCT-avtalen er essensiell i dette arbeidet, og det hadde brakt tilsynskonferansen svaert mykje framover om ein kunne kome fram til eit sluttdokument der dette var implementert.

Tirsdag 11. Mai - softtalk goes harder

Eg veit at eg skreiv i går at eg skulle skrive litt ved ein seinare anledning om Mona Juul sitt innlegg angåande spørsmålet om atomvåpenfri sone i Midtausten. Det kjem eg ikkje til å gjere, fordi det var lite der som var noko å skrive heim om (bokstaveleg talt). Eg vil mykje heller kommentere litt på innlegget Norge hadde i 1. hovudkomité (komitéen for implementering av delane av NPT-avtalen som tar for seg ikkje-spredning, nedrustning og spørsmål om internasjonal stabilitet og sikkerheit), fordi det var langt meir schwung over dette.

Norge ropar nærmast i dette innlegget på meir initiativ frå Atomvåpenstatane mhp. nedrustning, og etterspør oppfølging av dei 13 stega som vart utforma under tilsynskonferansen i 2000. Det vert vidare understreka at det er nødvendig med tidsrammer og konkrete mål, fordi "vi etter 65 år med kjernevåpen og 40 år med NPT ikkje på nokon måte kan hevde at vi er der vi skal vere når det gjeld nedrustning og fjerning av atomvåpen (min oversettelse)". Det kan ikkje tolkast på nokon anna måte enn at Norge ser på ein avtale utan fristar og arbeidsprogram som ein måte for atomvåpenmaktene å oppretthalde status quo.

Kanskje endå meir interessant er det at Norge mot slutten av innlegget sitt også tek opp dei legale aspekta ved atomvåpen. Her var det to ting som var dekka:
1) Det faktum at ein prosess som går mot ein atomvåpenfri verden må ha eit legalt instrument i botnen, m.a.o. bør ein sette i gang forhandlingar om dette for å få fortgang i prosessen.
2) Den legale basisen for atomvåpen i seg sjølv. Eg tenker her då på spørsmålet om korleis atomvåpen står i forhold til internasjonal humanitær lovgivning.

Det sistnevnte er faktisk ei relativt enkel sak. I forhold til dei sentrale tema i internasjonal lovgivning om våpen er det lett å utarbeide ei forståeleg argumentasjonerekke på dette. Desse er:
-Nødvendigheit - ein stat kan kun bruke den mengde makt som er nødvendig i ei konflikt, med andre ord er det å ha atomvåpen på standby som ein konstant trussel uansett intensiteten i konflikta eit klart brot på dette.
-Evne til diskriminering/distinksjon - dvs. at våpena kan skilje mellom sivile og militære mål
-Proporsjonalitet - at eit angrep vert besvart med nokonlunde samme styrke som det angrepet vart utført med.

Atomvåpen bryter kvart og eitt av desse prinsippa på ein svært alvorleg måte.

Kva er dei praktiske konsekvensane av dette for ein bevegelse som vår?
Svaret er at dette er svært nyttige verktøy for oss. Det er kliss umogleg å skulle bevege oss mot eit forbod/mot ein konvensjon utan at folkeopinionen faktisk støttar oss i dette. Det er dessverre faktisk mange personar som trur at atomvåpen er ein garantist for tryggleiken deira. Ved hjelp av god dokumentasjon, (som rapporten eg nemnde igår om avskrekkings-policyen til NATO som ikkje rotfesta i verkelegheita) og tunge argument som dei eg har lagt fram no om den legale basisen til atomvåpen, har vi gode verktøy for å overbevise folk om at dette logisk såvel som etisk sett er heilt på trynet.

Norge sitt innlegg er god lesning, men vi er ikkje fornøgde før vi har ei regjering som støttar ein konvensjon fullt ut. Det er viktig at vi held oppe arbeidet både i inn- og utland for å halde befolkninga interessert i temaet og kritiske til sine folkevalde sin sikkerheitspolitikk. Utan at folk faktisk trur at atomvåpen ikkje er bra for verken helsa eller tryggleiken deira, får vi nemleg ikkje til noko endring.

-Vegard

P.S: Heile Norge sitt innlegg kan lesast på http://www.reachingcriticalwill.org/legal/npt/revcon2010/statements/11May_MCI_Norway.pdf

Mandag 10. Mai

Vi har no teke til på komitédelen av tilsynskonferansen. Dette går i hovudsak ut på at dei forskjellige delegasjonane leser opp forhåndslagde innlegg i plenum. Mykje av det er ikkje spesielt informativt (eller nyttig!), men ein kan merke seg at i forhold til forrige veke sine svært vage vendingar under åpningstalane, har landa no teke til å kome med noko meir innhaldsrike uttalelsar.

For Norge sin del innebærer dette at ein har fokusert på atomvåpenfrie soner, som slike ein til dømes har i Afrika og det sørlege Stillehavet, som ein måte å minske atomvåpen si rolle i sikkerheitspolitikken. Delegatane frå Norge har imidlertid gjort det klart at slike tiltak kun kan ha ei midlertidig rolle i påvente av "full eliminering av atomvåpen".

Norge har også tatt opp behovet for å styrke IAEA som ein voktar av ikkjespredningsavtalen ikkje berre med økonomiske, men også politiske og legale verktøy. Det er dessverre lite forslag på bordet med hensyn til korleis ein skal skape desse to sistnevnte.

Ellers har Ward Wilson, som har motteke stønad frå norsk UD, saman med andre støttespelarar presentert ein svært interessant rapport på eit av lunsjmøta sponsa av Sveits. Denne rapporten skrur fullstendig frå kvarandre legitimiteten til atomvåpen som avskrekkingsmiddel for krig - den trekker fram Yom Kippur-krigen og Falklandskrigen som to eksempel der ei ikkje-atomvåpenmakt angreip ei atomvåpenmakt - med andre ord feila atomvåpena sin angivelege misjon om å forhindre konflikt. Rapporten trekker også fram landminekonvensjonen og klasebombekonvensjonen som eksempel til etterfølgelse når det skal utarbeidast rettslege instrument til å få ein atomvåpenkonvensjon på plass.

Det er mykje snakk om Israel her med hensyn til korleis ein skal gå fram for å gjere midtausten til ei atomvåpenfri sone. Dette arbeidet vert sjølvsagt svært komplisert ettersom Israel ikkje er medlem av NPT og derfor ikkje er tilstades på konferansen. Iran har vist "storsinn" ved å omsider omtale Israel som "Israel", og ikkje "the Zionist regime"!

Mona Juul skal halde Norge sitt innlegg seinare i dag angåande arbeidet for å gjere Midtausten til atomvåpenfri sone i tråd med resolusjonen frå NPT-tilsynskonferansen i 1995. Meir om dette seinare!

Sak i Aftenposten

Har blitt tipset om at jeg helt har glemt å legge ut link til saken vi fikk inn i Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3639021.ece

Takk til Ida og Astrid fra Changemaker, og alle fra NGO delegasjonen som engasjerte seg!

Ellers har det vært helg og da er det stille FN. Stine var en tur innom Abolition 2000 møte lørdag, ellers har vi brukt tiden til å legge planer, samt å slappe av litt etter en hektisk uke.

Lørdag kveld hadde vi middag med Tim Wright fra ICAN. I tillegg til å spise god mat i godt selskap var vi ute i å høre hva Tim tenker om tiden fremover, og hvordan en eventuell allianse i Norge kan knytte seg opp til ICAN. Tim er jo en fornuftig fyr og jeg tror vi kan få et meget fruktbart samarbeid i tiden fremover. Forøvrig kommer han til Norge 10. juni for å ta et fredscruise til Dublin.

Lørdag kom også Vegard til byen og vi har brukt en del tid på å snakke om hva som er status quo her borte, og hva som blir hans rolle når jeg drar videre, sannsynligvis onsdag.

Forøvrig skal Norge holde innlegg i hovedkommité 1 på tirsdag formiddag. Får håpe det blir noe mere substans å rapportere tilbake på da!

Kirsten

ICAN lunsjseminar

Jeg innser at jeg bygget opp litt spenning rundt lunsjseminaret ICANs lunsjseminar i går uten å følge det ordentlig opp.

Ordstyrer for møtet var Rebecca Johnson fra Acronym Institute, og i panelet satt Tim Wright fra ICAN, Douglas Roche fra bl.a. MPI, Gunnar Westberg fra IPPNW og Jody Williams fra kampanjen for å forby landminer. Fra norsk hold var Steffen Kongstad og Hilde Skorpen tilstede. Som så mange ganger før påpekte de at det ikke lå noen symbolikk i at de sponset dette seminaret, alle lunsjmøter må nemlig ha sponsing fra et land for å få booket et rom. Men så godtroende er vi da ikke!?

Nå skulle jeg gjerne sagt at det kom frem mange nye forslag på møtet, men det gjorde det ikke. Det eneste nye (som jeg for så vidt har hørt henne snakke om tidligere på konferansen) er at Rebecca snakket om en ny måte å få forbud mot bruk av atomvåpen. Hennes forslag er at alle skulle starte med å få sine byer til å erklære at atomvåpen ikke skulle brukers på egne vegne og at det derfra skulle vokse nedenifra og opp. Imidlertid har jo vi sett hvordan lokalpolitikere er skeptiske til å ta i utenrikspolitikk, så jeg synes det høres litt strevsomt ut. Men om dette kan kombineres med vår strategi slik at det jobbes både top-down og bottom-up på samme tid, da kan ting ta form!

Det mest positive som skjer i NGO miljøet synes jeg er det virker som om flere begynner å tenke som oss at dette handler mer om å finn den riktige nøkkelen, heller enn en masse lange kamper, der CTBT og FMCT er i èn ende og konvensjon i den andre. Jeg tror folk som Jody Williams er nøkkelpersoner i denne sammenhengen. Når hun sier "cannot be done = do not want to do it" har det mye tyngde, ettersom de faktisk fikk gjort det!

Hvordan kan vi bruke dette til å legge press på det norske apparatet? I og med den sentrale rollen Norge spilte i landmine og klasevåpen kampanjene vil det være vanskelig for Jens & Jonas å komme med de samme unnskyldningene til de samme personene én gang til. Altså må vi få de gamle heltene på banen!

Kirsten

Statusrapport

Da er det slutt på første uken her borte. Tenker det er på tide med en liten statusrapport.

Uansett hva man kan si om forventninger til konferansen, det endrete internasjonale klimaet og så videre, er det ikke akkurat mye optimisme eller entusiasme å spore her borte.

Blant NGO er det viktigste utviklingen at konvensjon som strategi brer om seg mer enn noen gang, og er blitt helt dominerende. Det som til en viss grad diskuteres er om man skal omtale det som en konvensjon, eller bruke alternative formuleringer som ”comprahensive ban”, ”legally binding framework of agreements” osv.

Dette er stort sett ikke uttrykk for motstridende syn på prosess, men er heller et forsøk på å gi en gammel idé en ny innpakning, og slik sett gjøre det litt lettere å få stater med på lasset som tidligere har vært skeptiske. Imidlertid er det noen (for eksempel Rebecca Johnson) som leker det med tanken om å kun kreve forbud mot bruk, noe vi også har vært inne på her hjemme.

Til tross for at konvensjon diskuteres høyt og lavt klarer ikke miljøet foreløpig å stå sammen med en klar stemme. Jeg tror dette skyldes at skuffende få land har nevnt konvensjon i sine åpningstaler, og at mange derfor allerede har kastet konferansen på dynga, og heller har begynnt å legge planer for tiden etter konferansen.

Diplomatene virker ikke særlig mer energiske. Selv om det i mange åpningstaler legges vekt på at det er essensielt å sikre et positivt utfall, virker det på meg som at resignasjonen er utbredt. Som vanlig listes det også opp mange viktige arbeidsområder, men ingen har foreløpig kommet med nye initiativ. Og selv om USA og flere har sagt at medlemslandene må forstå at den kalde krigen er over, og dermed slutte å kun stå mot hverandre i øst/sør mot vest blokker, ses det ikke noe tegn til dette. Det er veldig vanskelig å se at det skal oppstå en konstruktiv dynamikk her i løpet av de neste tre ukene!

På lunsjmøte om konvensjon i dag (sponset av Norge) var Jody Williams fra kampanjen mot landminer tilstede. Hun sa at hun møtte akkurat de samme motforestillingene i arbeidet mot landminer som vi gjør mot atomvåpen, nemlig at det tiden ikke er rett og det ikke lar seg gjøre. Hennes kommentar til dette var som følger:

”cannot be done = governments do not want to do it”

Hensynet til strategi er en unnskyldning for å slippe å gjøre noe. Altså må vi bli mer hensynsløse i våre krav, samtidig som vi må bli mer kravstore.

Kirsten

Snart i Sambandsstatane

Hei, eg heiter Vegard Lundevall, er 26 år, og har vore medlem av MedFred (IPPNW si studentgruppe i Norge) i snart 4 år.

Eg var ein del av ei gruppe studentar i Bergen som fatta interesse for MedFred sitt arbeid det første studieåret på medisin - vi har fortsatt ei aktiv og svært levande gruppe i Bergen som leverer fredsarbeid av høg kvalitet. Eg har hatt mange hyggelege opplevelsar både nasjonalt og internasjonalt, både i møtet med folk under gateaksjonar, og ikkje minst i møtet med IPPNW si mangfaldige medlemsmasse på konferansar og møter i inn- og utland. Som Kirsten er eg svært takknemleg for at eg er funne tilliten verdig til å dra på revisjonskonferansen. Eg skal gjere mitt beste for å hedre den tilliten.

Til tider må eg innrømme at det har vore vanskeleg å forklare folk kva organisasjonen eg er medlem av eigentleg driv med. Ein førsteårsstudent eg prøvde å rekruttere inn i organisasjonen sa det slik: "leger mot atomvåpen? Hva i #¤%£§ har leger med atomvåpen å gjøre?"
Men eg opplever no at studentar tek til å forstå vår rolle i kampen mot denne trusselen mot menneska - legar er personar med stor påvirkningskraft i samfunnet, vi har ei plikt til å arbeide for å betre helsa til menneska i samfunnet rundt oss - og det finnes ikkje maken til den helsegevinsten ein oppnår ved å forhindre krig!

Den generelle befolkninga tek også til å vakne. Det er ikkje til å legge skjul på at mange fredsrørsler har hatt ei stri tørn med å fange folk si interesse etter at den kalde krigen tok slutt. Media sin auka fokus på ustabile område og det faktum at fleire land har kome på banen dei siste åra som atomvåpenaktørar gjer imidlertid at folk no ikkje lenger automatisk ser på atomvåpen som ein "sikkerheitsgarantist" som tidlegare. Vi har med andre ord momentumet med oss i større grad enn på mange år når vi no skal jobbe vidare for å trygge verda for framtida.

Som Kirsten tidlegare har skrive er det viktig at NPT-tilsynskonferansen vert fylt med innhald og at ein får ein forpliktande avtale. Det er ikkje tvil om at NPT har sine manglar, men den er det beste vi har, og den gir eit godt rammeverk for vidare prosessar. Vi skal ikkje gløyme at det er langt færre statar som har skaffa seg atomvåpen i dag enn kva ein frykta då NPT-avtalen kom på plass.

Neste innlegg vert vel på mandag, når konferansen opnar for min del og eg har kome meg på plass i New York. (Forutsett at Island ikkje spreier grunnfjellet sitt over Europa i meir enn moderat grad.)

D(v)alende tempo

I dag markerte et tydelig skille i konferansens løp. NGO fraksjonen var mer enn halvert i forhold til tidligere i uken, og det var siste dag med “Government Statements” for delegatene. Fra i morgen begynner arbeidet i de faste komiteene, der Norge holder til i den første komiteen, som arbeider med ikke-spredning, nedrustning og fred og sikkerhet. Ganske bredt nedslagsfelt altså.

Flesteparten av vår delegasjon reiste også hjem i dag, så nå er kun Stine, Ole K, Preben Marcussen (fra Norges Røde Kors) og jeg tilbake. Vi har hatt en MEGET rolig dag.

På morgenen var jeg på USAs ”Government Briefing”. Der ble artig nok uttrykket ”forward-looking nuclear agenda” brukt opptil flere ganger, det samme som Gry Larsen brukte i sitt innlegg. Da vi tok opp med Gry i går at vi heller hadde sett at hun hadde sagt ”action plan” førte dette til forvirring, for hun var selv overbevist om at det var dette hun hadde sagt. Høres unektelig ut som om noen har fått endret språket etter eget ønske i siste liten.

Ellers var Stine og jeg på MPI styremøte, og Stine på et møte om NATO, har ikke fått hørt om hva som kom ut av det. I morgen er det møte om ICAN med Jody Williams fra Landmine kampanjen, co-sponset av Norge. Det kan i hvert fall leses som en indirekte støtte til konvensjon!

Norge skuffer

Som dere kanskje har fått med dere holdt Gry Larsen Norges innlegg i går, og var ikke noe feire. Ganske illustrerende er mine notater under innlegget. Første halvdelen noterte jeg ingenting, så bestemte jeg meg for å få noe ned på blokken, og da endte jeg med å notere alt. Det var altså en ganske intetsigende strøm med ord.

For å ta det positive først. Etter linjene fra talen til Støre på Nobelinstituttet, og senere Skorpen i CD, nevnte hun at man kunne arbeide utenom FN, men i denne anledningen var det å ta avtalen om spaltbart materiale, FMCT, hun refererte til. Hun sa også at hun støttet norsk sivilsamfunn i at et mislykket utfall denne måneden vil undergrave NPTs kredibilitet.

Men for oss føltes det mer som et billig triks for å kjøpe vår gunst, det vi er opptatt av er at hun støtter våre krav til hva et vellykket utfall skal inneholde, og det var her hun skuffet. Ikke bare nevnte hun ikke en konvensjon (noe vi var forberedt på), men det var heller ingen hint om forbud, plan for å gå mot null eller lignende. I stedet ble formuleringen ”overall political objective of a world without nuclear weapons”. Jeg er usikker på om den formuleringen kan gjøres særlig vagere.

Dett ulne språket var gjennomgående. For eksempel skulle konferansen bli enig om ”a new forward-looking agenda”, i stedet for en ”action plan”, som kanskje høres ut som synonymer, men som faktisk forutsetter HANDLING (agenda kan gjøres muntlig). I forhold til Midt-Østen var formuleringen at vi ”should aim to move much closer to a nuclear weapons free zone in the Middle East”. Nøyaktig hva det innebærer er jeg litt usikker på. Jeg kunne fortsatt, men dere kan like gjerne lese innlegget her:http://www.reachingcriticalwill.org/legal/npt/revcon2010/statements/4May_Norway.pdfI

dag tidlig, da vi fikk snakke med henne, virket hun litt fornærmet over at vi kritiserte innlegget. Hun mente at det var jo bare ord vi var uenig i. Norge har jo de riktige intensjonene, lissom. Jeg er ikke diplomat, og vet at hun ikke er det heller, men så vidt jeg har forstått er det ord og formuleringer som er hovedredskapet i diplomatiet.

Men nå ser vi altså fremover. Skal nå på parlamentarikermøte der Marit Nybakk skal delta, mens de andre drar på ”US Commitment to Disarmament”. Får håpe det skjer noe spennende der..

Fokus på Iran

Jeg har kanskje glemt å nevne at det er en delegasjon på ca 20 fra Norge. Disse er representanter fra ulike organisasjoner fra det sivile samfunn, rekruttert og ledet av Nei til Atomvåpen.

I dag tidlig møttes vi i styrtregn et kvarter før FN åpnet for å passet vårt så raskt som mulig. Slik ble det ikke. Søkkvåte ventet vi mellom 4 og 5 timer, først utendørs, senere i resepsjonen. Selv hadde jeg med meg Krig og Fred av Tolstoj så var glad for en mulighet til å få lest litt.

De første tre dagene skal vi være i General Assembly Hall, det store gule og grønne rommet. Ulempen med å være der er at vi ikke får tilgang til innleggene ettersom de bare distribueres på bakkeplan, mens vi er på balkongen. Da vi kom inn var Mahmoud Ahmadinejad helt på slutten av sitt timelange innlegg. Visstnok handlet innlegget atomvåpenstatenes dobbeltmoral, samt retten for alle til sivil kjernekraft for ALLE. Intet nytt med andre ord.

Etter lunsj har det derimot vært mer futt. Særlig var det et spenstig innlegg av Hillary Clinton. På den ene siden kom hun med veldig skarp kritikk av Iran og Nord-Korea, og siterte Obamas: ”Rules must be binding, violations must be punished, words must mean something”. Samtidig var hun veldig klar på at USA var klare til å innfri sine forpliktelser, og at de allerede hadde begynt å gjøre dette gjennom nye START og NPR, Sikkerhetsrådets resolusjon i høst, og dette siste stuntet som gjøres offisielt i dag; USA’s totale atomvåpenlager, samt antall destruerte stridshoder siden 1991. (Hele innlegget legges sikkert snart ut på www.reachingcriticalwill.org/)

Jeg var forberedt på at Iran kom til å bli et viktig tema her, men er allikevel overrasket over hvor sterkt fokus det har vært på dem. Hvert innlegg så langt har nevnt dem, hvorav flere, som Clinton, har kommet tilbake til det flere ganger. Vet ikke hvor godt det lover for konferansen hvis Iran er så lite hjelpsomme som de ga uttrykk for i formiddag…

Aktivistisk helg

Etter en overraskende behagelig reise kom jeg frem i fredag i fem-tiden. Hotellet jeg bor på heter Ye Old Carlton Arms Hotel, ligger på 25th street mellom 2. og 3. Aveny, og ble anbefalt meg av John Loretz da jeg var her i fjor. Det består av 4 etasjer med 12 rom i hver, noen med, og noen uten bad. Alle rommene er malt av lokale kunstnere, her er nettsiden (valgte 6C) http://www.carltonarms.com/ Per natt koster det kun $63 for enkeltrom så er betydelig billigere enn YMCA og har mye mer sjel!

I går var jeg med på andre av to dagers oppvarmingskonferanse til NPT arrangert av Peace and Justice Now. Den har blitt holdt i Riverside Church rett ved Columbia University, som var kirken til Martin Luther King Jr. Konferansen bar mye preg av at den skulle samle hele fredsbevegelsen og det faglige nivået var derfor ikke så høyt. Selv var jeg med på workshopene ”Atomvåpenfri sone i Midt-Østen”, ”Beyond the NPT”, samt plenumsmøtene.

Av dem var det det siste som var av interesse ettersom vi fikk besøk FN’s Generalsekretær Ban-Ki Moon. Han var overraskende klar og frittalende. Jeg tror vi kan regne med å høre mye fra ham fremover, og da særlig når det gjelder hans fem punkt plan for nedrustning. Hele programmet ligger her http://peaceandjusticenow.org/wordpress/

I dag har det vært appeller og tog fra Times Square til Dag Hammarskjolds plass, der underskrifter for en atomvåpenfri verden ble overrukket. Japanerne er mannssterke her som alltid, hele 1500 stykker sies det. Og de har med seg utrolige 1,5 millioner underskrifter, helt utrolig!

I kveld skal vi møte Knut Langeland til en liten prat. Planen er at vi skal være med på morgenmøte med delegasjonen kl 08 hver morgen, noe som er fint for å få litt overblikk over hva som skal skje den dagen. I morgen blir det sannsynligvis to innlegg som blir særlig spennende:

USAs innlegg ved Hillary Clinton, som skal fortelle det eksakte antallet amerikanske atomvåpen

Irans innlegg ved Mahmoud Ahmadinejad

Dette er innlegg som kan påvirke hele stemningsleie i konferansen. Og det trengs. Så langt virker ikke folk her særlig optimistiske.

Til slutt helt kort noen saker det er enighet om vil bli viktige under konferansen:

• Atomvåpenfrisone i midtøsten

• Universalitet i avtalen

• Balanse mellom nedrustning og ikke-spredning

• Utmelding fra avtalen og evt. konsekvenser

• Iran

Mer i morgen (da er det også åpning av utstilling ved selveste Michael Douglas!)