ICAN lunsjseminar

Jeg innser at jeg bygget opp litt spenning rundt lunsjseminaret ICANs lunsjseminar i går uten å følge det ordentlig opp.

Ordstyrer for møtet var Rebecca Johnson fra Acronym Institute, og i panelet satt Tim Wright fra ICAN, Douglas Roche fra bl.a. MPI, Gunnar Westberg fra IPPNW og Jody Williams fra kampanjen for å forby landminer. Fra norsk hold var Steffen Kongstad og Hilde Skorpen tilstede. Som så mange ganger før påpekte de at det ikke lå noen symbolikk i at de sponset dette seminaret, alle lunsjmøter må nemlig ha sponsing fra et land for å få booket et rom. Men så godtroende er vi da ikke!?

Nå skulle jeg gjerne sagt at det kom frem mange nye forslag på møtet, men det gjorde det ikke. Det eneste nye (som jeg for så vidt har hørt henne snakke om tidligere på konferansen) er at Rebecca snakket om en ny måte å få forbud mot bruk av atomvåpen. Hennes forslag er at alle skulle starte med å få sine byer til å erklære at atomvåpen ikke skulle brukers på egne vegne og at det derfra skulle vokse nedenifra og opp. Imidlertid har jo vi sett hvordan lokalpolitikere er skeptiske til å ta i utenrikspolitikk, så jeg synes det høres litt strevsomt ut. Men om dette kan kombineres med vår strategi slik at det jobbes både top-down og bottom-up på samme tid, da kan ting ta form!

Det mest positive som skjer i NGO miljøet synes jeg er det virker som om flere begynner å tenke som oss at dette handler mer om å finn den riktige nøkkelen, heller enn en masse lange kamper, der CTBT og FMCT er i èn ende og konvensjon i den andre. Jeg tror folk som Jody Williams er nøkkelpersoner i denne sammenhengen. Når hun sier "cannot be done = do not want to do it" har det mye tyngde, ettersom de faktisk fikk gjort det!

Hvordan kan vi bruke dette til å legge press på det norske apparatet? I og med den sentrale rollen Norge spilte i landmine og klasevåpen kampanjene vil det være vanskelig for Jens & Jonas å komme med de samme unnskyldningene til de samme personene én gang til. Altså må vi få de gamle heltene på banen!

Kirsten

Statusrapport

Da er det slutt på første uken her borte. Tenker det er på tide med en liten statusrapport.

Uansett hva man kan si om forventninger til konferansen, det endrete internasjonale klimaet og så videre, er det ikke akkurat mye optimisme eller entusiasme å spore her borte.

Blant NGO er det viktigste utviklingen at konvensjon som strategi brer om seg mer enn noen gang, og er blitt helt dominerende. Det som til en viss grad diskuteres er om man skal omtale det som en konvensjon, eller bruke alternative formuleringer som ”comprahensive ban”, ”legally binding framework of agreements” osv.

Dette er stort sett ikke uttrykk for motstridende syn på prosess, men er heller et forsøk på å gi en gammel idé en ny innpakning, og slik sett gjøre det litt lettere å få stater med på lasset som tidligere har vært skeptiske. Imidlertid er det noen (for eksempel Rebecca Johnson) som leker det med tanken om å kun kreve forbud mot bruk, noe vi også har vært inne på her hjemme.

Til tross for at konvensjon diskuteres høyt og lavt klarer ikke miljøet foreløpig å stå sammen med en klar stemme. Jeg tror dette skyldes at skuffende få land har nevnt konvensjon i sine åpningstaler, og at mange derfor allerede har kastet konferansen på dynga, og heller har begynnt å legge planer for tiden etter konferansen.

Diplomatene virker ikke særlig mer energiske. Selv om det i mange åpningstaler legges vekt på at det er essensielt å sikre et positivt utfall, virker det på meg som at resignasjonen er utbredt. Som vanlig listes det også opp mange viktige arbeidsområder, men ingen har foreløpig kommet med nye initiativ. Og selv om USA og flere har sagt at medlemslandene må forstå at den kalde krigen er over, og dermed slutte å kun stå mot hverandre i øst/sør mot vest blokker, ses det ikke noe tegn til dette. Det er veldig vanskelig å se at det skal oppstå en konstruktiv dynamikk her i løpet av de neste tre ukene!

På lunsjmøte om konvensjon i dag (sponset av Norge) var Jody Williams fra kampanjen mot landminer tilstede. Hun sa at hun møtte akkurat de samme motforestillingene i arbeidet mot landminer som vi gjør mot atomvåpen, nemlig at det tiden ikke er rett og det ikke lar seg gjøre. Hennes kommentar til dette var som følger:

”cannot be done = governments do not want to do it”

Hensynet til strategi er en unnskyldning for å slippe å gjøre noe. Altså må vi bli mer hensynsløse i våre krav, samtidig som vi må bli mer kravstore.

Kirsten

Snart i Sambandsstatane

Hei, eg heiter Vegard Lundevall, er 26 år, og har vore medlem av MedFred (IPPNW si studentgruppe i Norge) i snart 4 år.

Eg var ein del av ei gruppe studentar i Bergen som fatta interesse for MedFred sitt arbeid det første studieåret på medisin - vi har fortsatt ei aktiv og svært levande gruppe i Bergen som leverer fredsarbeid av høg kvalitet. Eg har hatt mange hyggelege opplevelsar både nasjonalt og internasjonalt, både i møtet med folk under gateaksjonar, og ikkje minst i møtet med IPPNW si mangfaldige medlemsmasse på konferansar og møter i inn- og utland. Som Kirsten er eg svært takknemleg for at eg er funne tilliten verdig til å dra på revisjonskonferansen. Eg skal gjere mitt beste for å hedre den tilliten.

Til tider må eg innrømme at det har vore vanskeleg å forklare folk kva organisasjonen eg er medlem av eigentleg driv med. Ein førsteårsstudent eg prøvde å rekruttere inn i organisasjonen sa det slik: "leger mot atomvåpen? Hva i #¤%£§ har leger med atomvåpen å gjøre?"
Men eg opplever no at studentar tek til å forstå vår rolle i kampen mot denne trusselen mot menneska - legar er personar med stor påvirkningskraft i samfunnet, vi har ei plikt til å arbeide for å betre helsa til menneska i samfunnet rundt oss - og det finnes ikkje maken til den helsegevinsten ein oppnår ved å forhindre krig!

Den generelle befolkninga tek også til å vakne. Det er ikkje til å legge skjul på at mange fredsrørsler har hatt ei stri tørn med å fange folk si interesse etter at den kalde krigen tok slutt. Media sin auka fokus på ustabile område og det faktum at fleire land har kome på banen dei siste åra som atomvåpenaktørar gjer imidlertid at folk no ikkje lenger automatisk ser på atomvåpen som ein "sikkerheitsgarantist" som tidlegare. Vi har med andre ord momentumet med oss i større grad enn på mange år når vi no skal jobbe vidare for å trygge verda for framtida.

Som Kirsten tidlegare har skrive er det viktig at NPT-tilsynskonferansen vert fylt med innhald og at ein får ein forpliktande avtale. Det er ikkje tvil om at NPT har sine manglar, men den er det beste vi har, og den gir eit godt rammeverk for vidare prosessar. Vi skal ikkje gløyme at det er langt færre statar som har skaffa seg atomvåpen i dag enn kva ein frykta då NPT-avtalen kom på plass.

Neste innlegg vert vel på mandag, når konferansen opnar for min del og eg har kome meg på plass i New York. (Forutsett at Island ikkje spreier grunnfjellet sitt over Europa i meir enn moderat grad.)

D(v)alende tempo

I dag markerte et tydelig skille i konferansens løp. NGO fraksjonen var mer enn halvert i forhold til tidligere i uken, og det var siste dag med “Government Statements” for delegatene. Fra i morgen begynner arbeidet i de faste komiteene, der Norge holder til i den første komiteen, som arbeider med ikke-spredning, nedrustning og fred og sikkerhet. Ganske bredt nedslagsfelt altså.

Flesteparten av vår delegasjon reiste også hjem i dag, så nå er kun Stine, Ole K, Preben Marcussen (fra Norges Røde Kors) og jeg tilbake. Vi har hatt en MEGET rolig dag.

På morgenen var jeg på USAs ”Government Briefing”. Der ble artig nok uttrykket ”forward-looking nuclear agenda” brukt opptil flere ganger, det samme som Gry Larsen brukte i sitt innlegg. Da vi tok opp med Gry i går at vi heller hadde sett at hun hadde sagt ”action plan” førte dette til forvirring, for hun var selv overbevist om at det var dette hun hadde sagt. Høres unektelig ut som om noen har fått endret språket etter eget ønske i siste liten.

Ellers var Stine og jeg på MPI styremøte, og Stine på et møte om NATO, har ikke fått hørt om hva som kom ut av det. I morgen er det møte om ICAN med Jody Williams fra Landmine kampanjen, co-sponset av Norge. Det kan i hvert fall leses som en indirekte støtte til konvensjon!

Norge skuffer

Som dere kanskje har fått med dere holdt Gry Larsen Norges innlegg i går, og var ikke noe feire. Ganske illustrerende er mine notater under innlegget. Første halvdelen noterte jeg ingenting, så bestemte jeg meg for å få noe ned på blokken, og da endte jeg med å notere alt. Det var altså en ganske intetsigende strøm med ord.

For å ta det positive først. Etter linjene fra talen til Støre på Nobelinstituttet, og senere Skorpen i CD, nevnte hun at man kunne arbeide utenom FN, men i denne anledningen var det å ta avtalen om spaltbart materiale, FMCT, hun refererte til. Hun sa også at hun støttet norsk sivilsamfunn i at et mislykket utfall denne måneden vil undergrave NPTs kredibilitet.

Men for oss føltes det mer som et billig triks for å kjøpe vår gunst, det vi er opptatt av er at hun støtter våre krav til hva et vellykket utfall skal inneholde, og det var her hun skuffet. Ikke bare nevnte hun ikke en konvensjon (noe vi var forberedt på), men det var heller ingen hint om forbud, plan for å gå mot null eller lignende. I stedet ble formuleringen ”overall political objective of a world without nuclear weapons”. Jeg er usikker på om den formuleringen kan gjøres særlig vagere.

Dett ulne språket var gjennomgående. For eksempel skulle konferansen bli enig om ”a new forward-looking agenda”, i stedet for en ”action plan”, som kanskje høres ut som synonymer, men som faktisk forutsetter HANDLING (agenda kan gjøres muntlig). I forhold til Midt-Østen var formuleringen at vi ”should aim to move much closer to a nuclear weapons free zone in the Middle East”. Nøyaktig hva det innebærer er jeg litt usikker på. Jeg kunne fortsatt, men dere kan like gjerne lese innlegget her:http://www.reachingcriticalwill.org/legal/npt/revcon2010/statements/4May_Norway.pdfI

dag tidlig, da vi fikk snakke med henne, virket hun litt fornærmet over at vi kritiserte innlegget. Hun mente at det var jo bare ord vi var uenig i. Norge har jo de riktige intensjonene, lissom. Jeg er ikke diplomat, og vet at hun ikke er det heller, men så vidt jeg har forstått er det ord og formuleringer som er hovedredskapet i diplomatiet.

Men nå ser vi altså fremover. Skal nå på parlamentarikermøte der Marit Nybakk skal delta, mens de andre drar på ”US Commitment to Disarmament”. Får håpe det skjer noe spennende der..

Fokus på Iran

Jeg har kanskje glemt å nevne at det er en delegasjon på ca 20 fra Norge. Disse er representanter fra ulike organisasjoner fra det sivile samfunn, rekruttert og ledet av Nei til Atomvåpen.

I dag tidlig møttes vi i styrtregn et kvarter før FN åpnet for å passet vårt så raskt som mulig. Slik ble det ikke. Søkkvåte ventet vi mellom 4 og 5 timer, først utendørs, senere i resepsjonen. Selv hadde jeg med meg Krig og Fred av Tolstoj så var glad for en mulighet til å få lest litt.

De første tre dagene skal vi være i General Assembly Hall, det store gule og grønne rommet. Ulempen med å være der er at vi ikke får tilgang til innleggene ettersom de bare distribueres på bakkeplan, mens vi er på balkongen. Da vi kom inn var Mahmoud Ahmadinejad helt på slutten av sitt timelange innlegg. Visstnok handlet innlegget atomvåpenstatenes dobbeltmoral, samt retten for alle til sivil kjernekraft for ALLE. Intet nytt med andre ord.

Etter lunsj har det derimot vært mer futt. Særlig var det et spenstig innlegg av Hillary Clinton. På den ene siden kom hun med veldig skarp kritikk av Iran og Nord-Korea, og siterte Obamas: ”Rules must be binding, violations must be punished, words must mean something”. Samtidig var hun veldig klar på at USA var klare til å innfri sine forpliktelser, og at de allerede hadde begynt å gjøre dette gjennom nye START og NPR, Sikkerhetsrådets resolusjon i høst, og dette siste stuntet som gjøres offisielt i dag; USA’s totale atomvåpenlager, samt antall destruerte stridshoder siden 1991. (Hele innlegget legges sikkert snart ut på www.reachingcriticalwill.org/)

Jeg var forberedt på at Iran kom til å bli et viktig tema her, men er allikevel overrasket over hvor sterkt fokus det har vært på dem. Hvert innlegg så langt har nevnt dem, hvorav flere, som Clinton, har kommet tilbake til det flere ganger. Vet ikke hvor godt det lover for konferansen hvis Iran er så lite hjelpsomme som de ga uttrykk for i formiddag…

Aktivistisk helg

Etter en overraskende behagelig reise kom jeg frem i fredag i fem-tiden. Hotellet jeg bor på heter Ye Old Carlton Arms Hotel, ligger på 25th street mellom 2. og 3. Aveny, og ble anbefalt meg av John Loretz da jeg var her i fjor. Det består av 4 etasjer med 12 rom i hver, noen med, og noen uten bad. Alle rommene er malt av lokale kunstnere, her er nettsiden (valgte 6C) http://www.carltonarms.com/ Per natt koster det kun $63 for enkeltrom så er betydelig billigere enn YMCA og har mye mer sjel!

I går var jeg med på andre av to dagers oppvarmingskonferanse til NPT arrangert av Peace and Justice Now. Den har blitt holdt i Riverside Church rett ved Columbia University, som var kirken til Martin Luther King Jr. Konferansen bar mye preg av at den skulle samle hele fredsbevegelsen og det faglige nivået var derfor ikke så høyt. Selv var jeg med på workshopene ”Atomvåpenfri sone i Midt-Østen”, ”Beyond the NPT”, samt plenumsmøtene.

Av dem var det det siste som var av interesse ettersom vi fikk besøk FN’s Generalsekretær Ban-Ki Moon. Han var overraskende klar og frittalende. Jeg tror vi kan regne med å høre mye fra ham fremover, og da særlig når det gjelder hans fem punkt plan for nedrustning. Hele programmet ligger her http://peaceandjusticenow.org/wordpress/

I dag har det vært appeller og tog fra Times Square til Dag Hammarskjolds plass, der underskrifter for en atomvåpenfri verden ble overrukket. Japanerne er mannssterke her som alltid, hele 1500 stykker sies det. Og de har med seg utrolige 1,5 millioner underskrifter, helt utrolig!

I kveld skal vi møte Knut Langeland til en liten prat. Planen er at vi skal være med på morgenmøte med delegasjonen kl 08 hver morgen, noe som er fint for å få litt overblikk over hva som skal skje den dagen. I morgen blir det sannsynligvis to innlegg som blir særlig spennende:

USAs innlegg ved Hillary Clinton, som skal fortelle det eksakte antallet amerikanske atomvåpen

Irans innlegg ved Mahmoud Ahmadinejad

Dette er innlegg som kan påvirke hele stemningsleie i konferansen. Og det trengs. Så langt virker ikke folk her særlig optimistiske.

Til slutt helt kort noen saker det er enighet om vil bli viktige under konferansen:

• Atomvåpenfrisone i midtøsten

• Universalitet i avtalen

• Balanse mellom nedrustning og ikke-spredning

• Utmelding fra avtalen og evt. konsekvenser

• Iran

Mer i morgen (da er det også åpning av utstilling ved selveste Michael Douglas!)